Planløs

Planløs

-Er det innafor å gå inn i livet uten en plan?

Vi får muligens høre det gjennom hele livet at det er viktig med en god utdannelse, ha ambisjoner og en gjennomtenkt plan. -«Hva vil du bli når du blir stor da?» Jeg sier det selv til ungene mine. Det sitter i ryggmargen, og muligens i min oppdragelse. Hva mener vi med det egentlig? Er det noe vi bare gjør av vane? Eller er det et oppriktig ønske fra oss foreldre om å sørge for at våre barn får en trygg og god oppvekst? Sånn at vi igjen har vært «flinke» foreldre. Men er det nødvendig å hele tiden ha en plan?

Planen min i livet var å oppnå noe. Noe stort. Få anerkjennelse. Jeg tenkte at det ville være lurt om jeg makset på alle områder. Her er det ingen begrensninger – bare muligheter. Gi gass, og ikke se deg tilbake! Livredd for å gå glipp av en mulighet. I tillegg handler det også om rollemodeller du møter på veien, som oppmuntrer deg til å ta smarte valg. «Du er som skapt for…:» En usikker tenåring sluker det rått. Helt til nå faktisk. I en alder av 43 år. Men kanskje jeg nå kan veie ordene litt mer før jeg gir gass. Jeg vet ikke om det hadde fått like stor aksept om jeg den gang selv sa at jeg ikke ønsket å ha en plan, mål eller ambisjoner. Min øverste leder, meg selv, hadde aldri gått med på det. Men kanskje trengte jeg disse årene til å prøve og feile, for å kunne ha tillit til livet.

Ja, så blir det kanskje litt sånn da? Planen blir styrende for livet. Fra tidig skolealder og helt til vi kommer i midtlivskrisen og lurer på hva som egentlig er min plan i livet. Ambisjonene vokser med tilliten en får på veien. Yrkeslivet startet brått for min del med å bli headhuntet fra skolen og inn i en lederstilling -uten noe særlig jobberfaring. Da får adrenalinet ben å gå på for å si det sånn.Og da har du det gående. Den ene jobben avløser den andre, og samtidig strever jeg egentlig hele veien med å fylle for store sko. Men den ambisiøse delen av hjernen sier «klart du kan! Just do it!» Mens den rasjonelle delen er mer usikker. Problemet er at en ser det ikke helt selv. Kan det tenkes at adrenalinet gjør en litt blind?

-Det er ingen fordel å begynne på topp. En har hele veien for store sko å fylle. Og nå kan jeg bare snakke for min egen del. Men mange år etter så kan jeg nå se at jeg godt kunne tatt et steg om gangen, og tillatt meg selv å hvile litt på veien. «Hvile er en naturlig del av syklusen til alt som lever». Jeg kunne ikke ta meg tid til å hvile for mye, for da kunne det gå utover planen og jeg kunne risikere å gå glipp av enda en mulighet.

Tankefull

«Hva med å heller spørre barna; Hvem vil du være når du blir stor?» – sa en klok dame til meg i dag. Og i det jeg er i ferd med å sette punktum spilles «Ain’t no mountain high enough»på radioen. Et tegn? Jeg øver meg på å gi mer tillit til livet. Gi slipp på planene. Kan det gi meg nye innsikter? Det vil tiden vise.

God (planløs) helg,

Lisbeth

About the author

Lisbeth A. Spies er utdannet Markedsøkonom fra BI, og snart ferdig sertifisert NLP Coach. Hun har erfaring som leder fra ulike bedrifter de siste 10 årene, sist som daglig leder for Haugesund Sentrum.