Jakten på å oppfylle forventningen

Jakten på å oppfylle forventningen

Desember er ikke bare en ventetid, men også en forventningstid. Mens vi venter på den berømte julestemningen, så kan det hende at vi står midt i det og mister disse ubetalelige øyeblikkene. Her og nå. Kan det hende at vi ikke ser jula for bare juletrær?

Hvordan har du det med forventninger? Jeg tror muligens det er min største utfordring i livet, både for meg og de rundt meg. Igjen så handler det om den ambisiøse delen av meg, som også på dette området skal legge forventningene skyhøyt. Til andre, eller til meg? Ja, da kan du jo bare gjette. Hvorfor må det egentlig være sånn?

Barndom

For min del kan jeg sannsynligvis spole helt tilbake til meg selv som ganske liten. Mine foreldre kan fortelle meg om en ung Lisbeth som kunne gråte krokodilletårer av ren skuffelse. Har vi det i oss allerede i det vi blir født? Genetisk? Eller er det arv og miljø? Kanskje lå det underliggende forventninger til meg mens jeg lå i magen til mammaen min? De hadde ønsket meg lenge, og når det først skjedde så var det stor entusiasme, håp og forventninger? Jeg vet ikke svaret på dette, men det er ingen tvil om at jeg har overtatt stafettpinnen og eierskapet til dette med forventninger. Jeg er en av tre søsken, og jeg vil påstå at vi absolutt ikke er like på dette området. Så noe har skjedd på min reise. Historien gjentar seg. Store skuffelser , misforståelser, krangel, ensomhet? Alt pga forventninger.

Forventninger?

Et fremtidsbilde

Hva er grunnen til at vi skaper et fremtidsbilde og en sannhet om noe vi ikke vet noe om? Blir ikke dette bare utrolig krevende å leve etter? «Jeg forventer (håper?) at vi blir ferdig med ditt og datt innen xx dager.» Hvem sliter mest? Den som forventer eller den som gjennomfører? Jeg tenker at dette er en energi-tapper for oss forventningsfulle på alle mulige måter, men likevel så gjør jeg det. Handler det om å legge føringer for noe du en gang håper vil skje, eller er det entusiasmen som overtar? Hva er driveren? Kan det være andre bakenforliggende motivasjoner? Et ønske om å oppnå noe, for igjen å kjenne på en tilfredsstillelse? Ro. Hva om vi legger ned forventningene, eller ev faser det helt ut? Hva vil eventuelt den positive effekten være? Et roligere sinn?

Juleønsker

Desember er for meg en måned full av forventinger. Jeg kan fort skylde på ungene eller familie forøvrig, men handler ikke dette i bunn og grunn om oss selv? Hvis jeg ønsker en endring i mitt liv, så er det til syvende og sist mitt ansvar. Uansett hvor mye jeg hater det. Jeg har et utsagn som ofte blir bruk i sosiale settinger; «alle er dumme». Med det så mener jeg vel egentlig at dette er et problem jeg mest sannsynlig må fikse selv. Da er ikke alle andre dumme, eller håpløse. Vi kan bare ta ansvar for oss! Og så tror jeg inderlig på at hvis vi tar var på oss selv først og så de rundt oss, så blir verden et bedre sted å være. For alle. Vi blir rausere, gladere og mer tålmodige. Og bitterheten, sinne og sjalusien er i skyggen av positivitet.

Håp

Konklusjonen

Konklusjonen er at jeg MÅ ta julen litt ned i år. Hvis dere forstår. Jeg har aldri vært opptatt at alt skal se perfekt ut på utsiden, men mengden av sosialt opplegg og det som er «nice to do» må ned. Så jeg skal legge inn daglige «luker» for Lisbeth, beholde mine hverdagsrutiner med ro, yoga og tur. Og så tenker jeg at de rundt meg skal få plenty. For hva vet jeg egentlig om deres forventinger? Det skal vi snakke om i neste familieråd.

God adventstid,

Varm hilsen Lisbeth


About the author

Lisbeth A. Spies er utdannet Markedsøkonom fra BI, og snart ferdig sertifisert NLP Coach. Hun har erfaring som leder fra ulike bedrifter de siste 10 årene, sist som daglig leder for Haugesund Sentrum.