Det var en gang et menneske

Det var en gang et menneske

Jeg er kanskje over gjennomsnittet interessert i menneske. Folk jeg observerer på kafé, unge som gamle, i samtaler med andre.  På gaten, i direkte møte med andre mennesker eller observasjoner i ulike kontekster. Hvordan lever de livet sitt? Og hvorfor? Forklaringen ligger muligens i min egen historie. Så da får jeg vel heller starte med å fortelle litt om egne erfaringer.

I en drosje på vei hjem fra et festlig lag med gode venner kommer jeg i kontakt med sjåføren.  ”Hallo mine venner, hvordan har dere det i dag?”.  Wow! Han er interessert? Han er vennlig og sprudlende, men først og fremst et helt ekte og ærlig menneske. Vi kommer direkte fra en fantastisk kveld  utenom det vanlige. En perfekt kveld der vi fikk servert den ene gourmet retten etter den andre, etterfulgt med god drikke. Vi ble godt ivaretatt av vertskapet med både det ene og det andre. Et skikkelig luksusliv.  Jeg reflekterte kjapt mens jeg nøt rett nr 4 over om jeg skulle driste meg til å invitere til neste selskap, og om jeg hadde kapasitet til å overgå noe så fantastisk som dette. Jeg valgte den enkleste løsningen med å gi stafettpinnen til noen andre.  Kjøpe meg tid til å pønske ut en plan på å gjøre noe som kunne bli enda mer fantastisk. Kanskje det var en enkel utvei for å dekke over egen følelse av usikkerhet?

Så spør jeg nysgjerrig drosjesjåføren hvor han kommer fra? Han blir nesten litt forlegen av oppmerksomheten og interessen min. ”Jeg?”, svarer han. ”Jeg kommer fra Bulgaria”. I løpet av samtalen er vi inne på mye, og han forteller blant annet at han måtte flytte fra landet pga en stadig følelse av utrygghet. Dette ville han ikke leve med. Så reiste han til Norge for å besøke en venn, og for å gjøre en lang historie kort så endte han altså opp som drosjesjåfør i Haugesund. Han var tydelig lykkelig,  takknemlig og glad. For han var dette selve livet. Han var trygg.

Er vi bevisste nok?

Det er kanskje ikke så ofte at vi tenker over hva vi gjør, og hvorfor vi gjør det. Vi gjør mye på autopilot. Sånn er det bare. Eller så ble det bare sånn. Jeg har store deler av livet levd et liv automatisk etter hva jeg tenkte mine forbilder forventet av meg. De kunne forandre seg fra barneskole, til ungdomsskole og nå i et voksent liv. Og hvorfor gjorde jeg det? Var det for å ”please” dem, eller var det for meg?  Trygghet? Det er ikke godt å si. Kanskje opplevde jeg noe som barn som gjorde så pass mye inntrykk at det ble en overbevisning for meg. Denne overbevisningen kan følge deg et helt liv om en lever med det i ubevissthet.

Jeg har tidligere delt erfaringer jeg har gjort i livet som en dag slo meg helt ut, både fysisk og mentalt. I denne perioden hadde jeg behov for å skrive ned tanker og følelser. Det ble det også en automatikk i. Men denne gang var det som om alle lagene på løken var helt skrelt bort og jeg satt igjen med det innerste som ikke før hadde kommet frem. I boken skrev jeg blant annet på et tidspunkt: ”Hvorfor kan ikke jeg bare få lov til å gjøre det jeg har lyst til?”. Og hva skulle det bety? Jeg hadde jo et flott liv? En jobb jeg trivdes godt i, gode kollegaer og en fantastisk familie. Hva mer kunne jeg ønske meg? Og kunne jeg i det hele tatt kreve mer? Av samfunnet, familien og jobben?  Det synes jeg var storforlangende. Nei, jeg måtte jo bare være fornøyd. Og stadig fikk jeg kommentarer som: ”du klarer deg alltid vet du”, og ”bare du kommer deg tilbake på jobb, så blir det bra”, ”du er jo som skapt for den jobben”. Inni  meg hadde jeg tanker som sa det samme.

Vi har et helt (indre) team som snakker med oss til tider. ”Fornuften” kan være en person i seg selv, ”samvittigheten” kan være en annen som er relativt sterk. Så kan du legge til en rekke andre personligheter som tar plass inni hodet vårt. I min daværende ubevissthet var jeg ikke klar over at jeg i det øyeblikket jeg stilte det spørsmålet ble sjef over de andre delene av meg som hadde fått for mye plass i livet mitt. Jeg tillot meg å kjenne etter hva som egentlig var viktigst for meg, og tok store beslutninger ifht hvordan jeg ønsket å leve mitt liv fremover. Jeg tok ansvar. Konsekvensene ved at man tar viktige avgjørelser er at det som regel går utover noen. Men hvem ønsker vel å leve et liv som ikke er ærlig verken for en selv eller sine omgivelser? En kan sammenligne dette med å være leder for et helt (ytre) team av ulike personligheter. Hver og en har sin plass i teamet, men lederen bestemmer og gir tydelig beskjed om hva, hvordan, hvorfor og når. På den måten kan teamet fungere i sin posisjon, med sin kvalitet og gå i takt mot et felles mål definert av lederen.

Hvordan lever du ditt liv? Hvordan har livet forandret seg fra du var et barn, en ungdom, en voksen og kanskje også nå eldre? Er du bevisst på hva du gjør, og hvorfor du gjør det? Hva er viktig for deg? Og hva ønsker du ikke i livet ditt? Kjenn etter. Gi deg en pause fra rollene du er i, og kjenn etter hva den innerste delen av deg ønsker. Du kan oppleve både gode ting og dårlige ting når du kjenner etter. Men sånn er livet. Det går opp og ned. En klok venn av meg sa: ”det nytter ikke å dekke over en negativ følelse med noe positivt. Det er som å koste skit under teppet. Det vil komme opp igjen på et eller annet tidspunkt”. Vi kan med trygghet kjenne på en nedstemthet i oss uten av vi dyrker det. Men akseptere at sånn er livet, og være åpen for hva som enn måtte komme ut av det. Vi har det altfor travelt med å komme oss videre i livet. Vi skal alltid et annet sted enn der vi er. Det er fryktelig slitsomt i lengden. Vi kan velge å bare være. Det er selve livet.

Jeg opplever i møte med andre mennesker at vi har alle den ene eller andre formen for usikkerhet i oss. I ulike kontekster. Vi er trygge på noen områder, men er vi utenfor komfortsonen vår møter vi denne utryggheten i oss. I det øyeblikket jeg var på denne fantastiske middagen med mine nærmeste venner slo det meg at jeg ikke var god nok, hadde ikke et fint nok eller stort nok hus, og at enkleste utvei var å gi ansvaret til noen andre. Hvorfor det? Er det gamle overbevisninger? Noen ganger mister vi essensen av det vi er inne i. Hva handlet egentlig denne middagen om? For meg var det å dele en god opplevelse med andre. Være fri til å le, spise god mat og ha gode samtaler. Dette har vi lett for å glemme. Essensen. Da er det kanskje ikke så farlig. Så lenge vi er fri.

Så hvorfor skriver jeg dette? For å dele min kunnskap, erfaringer og gi deg noen verktøy. Og til syvende og sist ønsker jeg bare gi å deg et godt råd.

Lisbeth

 

About the author

Lisbeth A. Spies er utdannet Markedsøkonom fra BI, og snart ferdig sertifisert NLP Coach. Hun har erfaring som leder fra ulike bedrifter de siste 10 årene, sist som daglig leder for Haugesund Sentrum.